Ålriiight, det er tirsdag og vi fortsetter vår litteraturiske uke her på Art of Living. I går omtalte jeg Fifty Shades of Fucking Boring. I dag tar vi for oss noe tragisk noe. For er det noe som er tragisk, så er det nettopp boken Frognerfitter. Jepp, det er et makkverk til å grine av.
Forfatteren, forteller til FHM at hun flørter med alt og alle, ubevisst. Ja, det er gøy å flørte. Men å skrive bøker bør hun overlate til andre. Foto: FHM/Side 2.
Boken er skrevet av Alexia Bohwin og begynner slik;
Jeg skulle til å tenne meg en røyk da jeg kom på røykeloven. Selv på Frogners kuleste kafé ble helseminister Høybråtens lov overholdt…
I knooooow. Jeg burde selvsagt kastet boken i peisen nå, men jeg tenkte som så at herfra må det jo bare bli bedre…
Vel, jeg tar vanligvis ikke feil, men innrømmer her og nå og uten problemer, at det kan skje.
For orden skyld. Jeg anmelder vanligvis bøker jeg liker og som har gitt meg noe i positiv forstand. Det trenger ikke være en kulturell berikelse eller noe i den dur, men bøkene må i det minste ha en eller annen form for underholdningsverdi. Og det håpet jeg faktisk Frognerfitter ville ha, for tross alt, en slik saftig tittel gir utvilsomt bilder i hodet. Men nei da!
Her har de bare slengt på en tittel og that´s it. Og seriøst.
That´s it!
Det finnes ikke noe mer. Nada!
Dagsavisen skriver følgende; Sjokkartet bilde av det å vokse opp i en vestkant hvor det kun er perfomance som teller. Vel, for det første så handler boken uvesentlig om oppvekst, men derimot om hvordan de to kvinnene i 20 årene puler seg igjennom diverse mannfolk.
Først en fyr vi ikke skjønner hvem er, så en fyr på vei inn en dør, og så en annen en i oppgangen, og så en ny vi ikke skjønner hvem er, og så en på vei ut. Performance?
Og jeg lover, det finnes ingenting å bli sjokkert av i denne boken. Sjokket oppstår først når du har lest den ferdig og erkjenner at du faktisk har gjort det.
Lest hele makkverket.
Innholdet er fire bokstaver i ett ord, gjentatt tusen ganger; pule, pule og pule! Og slikt blir det jo fort 279 sider. Absolutt ingen kreativitet er å spore, ingen fantasifull eller naturlig skildring rundt noe som helst, pulingen for eksempel, som det skrytes så mye av, ei heller vanker det forklaring om hvorfor det på død og liv må pules hele tiden.
De to jentene i boken som kaller seg selv Frognerfitter, by the way en alt for pen beskrivelse, ser altså en fyr de lissom må ha – og så går de et sted og lissom gjør det. Puler. Interessant?
Og selvsagt er de stokk dumme, unge kvinnene beruset. Ja, jeg kan ikke huske et sted i boken hvor de er nykter. Forfatteren by the way… igjen, er lissom den ene, men bare sånn halvveis, sier hun. Så det er lissom opp til oss lesere å vurdere når hun er halvveis den ene eller den andre idioten i boken. En fucking boring gjettelek, spør du meg.
Men, og det bør jeg ikke glemme, det finnes ett annet ord også som har fått plass i boken, og det til de grader, og det er ordet pepper. Så i tillegg til ordet pule, er det pepper og pepper. De fordøyer sult med øl, drinker og dritt, veldig mye dritt, og ja, de prøver nesten sprøyter!! Herre Gud og min skaper!
Sitat boken; -Har du noe pepper jeg kan blande med greiene mine? Jeg holder på å sovne. Jeg ga ham den lille posen og spurte om han kunne lære meg å skyte også. -Er du gal? Selv om det bare er speed i dem, er sprøyter det verste som finnes. Kunne ikke levd med meg selv om jeg hadde latt deg gjøre det. Så forsvant han inn på stasjonen. Jeg satt matt tilbake. Hadde jeg virkelig prøvd det hvis han hadde sagt ja?
Oj, oj, det var nære på… lissom!
Og jeg lurer på om det er dette Dagsavisen mener er sjokkartet, for stålsett deg, dette var vel det mest “sjokkartede” i hele boken. Selvsagt ryker det noen liv i disse miljøene. Det er heller ikke sjokkartet. That`s a fact! Tørre, kjedelige og harde fakta. I denne boken blir det heller ikke trist, for karakterene er dumme pappfigurer du ikke tror på. Du blir overhode ikke påvirket i den ene eller andre retning.
Vel, jeg vet ikke hvem denne boken er skrevet for, men jeg bruker ordet lissom en del i denne anmeldelsen som skal hentyde til at dette er så fjortis at det halve kunne vært nok. Og jeg skjønner ikke hva forlaget har tenkt på. Narkomane vestkantfitter som bare puler rundt uten story, og derav selvsagt ingen oppbyggende eller nedbrytende dramaturgi, er bare irriterende lesning, og jeg skulle ønske jeg kunne lagt den fra meg etter de to første setningene innledningsvis. Men som den evige optimist jeg er, håpet jeg at noe av underholdningsverdi skulle dukke opp bak neste sving. Lurt. Igjen!
Pepper, lissompuling og fyre opp en røyk.
Sånn, nå har du lest hele boken, og sånn er det med den saken!
Du kan takke meg senere:-)
Hilsen Trude Helén Hole på en tirsdag.