Ålriiiiiight. Jeg holder i skrivende stund på med en dokumentar for SAS, og tro det eller ei, den bringer frem både latter og tårer, og ikke minst ømme skuldre. Og når jeg sitter med et prosjekt og blekket spruter, så trenger jeg selv å avreagere litt – og det gjør jeg ved å løpe i skogen og lese andres bøker!
Here is the writer som liker å kalle seg E L James. Hun forstår ikke alt oppstusset – og det gjør jaggu ikke jeg heller!
Nå holde jeg på med Rødhette av Unni Lindell som jeg skal anmelde i slutten av uken. Så denne uken har jeg bestemt, blir litteraturisk her på Art of Living. Og da begynner vi like godt med denne glimrende anmeldelsen som jeg skrev da den kom ut, for den gjelder i høyeste grad fortsatt. Så dere som ikke har lest boken ennå – finn en granbusk og begynn å tell barnåler – jeg kan love at det blir mer givende! And it goes like this:
Det hele begynte egentlig ganske greit, og jeg tenkte at -jøss, her er det jo litt sex, og litt kinky sex kommer vel også etter hvert. Så jeg leste videre i spenning og håp om at jeg ville bli litt kåt av det hele, for det var faktisk forventingen min etter alt oppstyret i media. En bok som ville gjøre meg litt kåt. Hva er det de kaller det? Husmorporno.
Vel, nå er ikke jeg husmor og ikke ser jeg noe spesielt på porno heller – ei på tv for den saks skyld, for jeg bruker heller tiden på å leve livet mitt. Men jeg leser ofte bøker og jeg liker sex. Så jeg ville gjerne lese om sex, om underdanighet og dominanse, om å overgi seg eller ta kontroll, om reimer, pisk, klyper og alt slags greier som kunne pirre meg, min kropp og min sanselighet. Jeg ville lese om det, ikke se, slik at jeg kunne blande det skrevne ord med mine egne tanker rundt dette. Mine skitne tanker.
I stedet opplevde jeg bare en stor skuffelse. Et eneste langt gjesp var det eneste jeg satt igjen med på side 556. Forfatteren som liker å kalle seg E L James har virkelig utøvet stor kunst i få skrevet så mange sider med så lite innhold, en kunst jeg forøvrig behersker utmerket selv. Utover dette har hun bare vært a hell of a lucky girl som av en eller annen grunn har fått verdens mediehus til å gå mann av huse for å bidra til å overdimensjonere et ordinært, intetsigende og klisjepreget mann-kvinneforhold. Ja, forfatteren selv skjønner ikke alt oppstusset.
Uoriginalt og kjedelig. Historien i første bok er altså uoriginal og kjedelig. Uskyldige, jomfruelig og naive Anastasia Steele gjør en klønete entre og faller bokstavelig talt for milliardær og forretningsmagnat Christian Grey, en visstnok veldig vakker mann i følge Ana selv. Det viser seg at Mr. Grey har en noe traumatisert barndom og klarer blant annet ikke å bli berørt. Men han har tilsvarende også falt for Ana, ja riktig, for han er nemlig litt menneskelig han også, noe forfatteren ustanselig pådytter oss, og lar henne derfor berøre ham allikevel – sånn av og til, og da blir det fort litt mye sånn:
Han, den dominante:
-Åh, hva er det du gjør med meg, Ana.
-Åh, Ana, du er så klar for meg.
-Åh, du er så forvirrende, Ana.
Mens hun, den klønete, uskyldige og underdanige:
-Åh, sir, vær så snill… Åh, himmelrike og min Gud.
-Åh svarte, kroppen min er så sulten på ham. Svarte huleste.
-Åh, shit, i huleste heiteste, jeg vil ha ham allerede. Woaw.
Tynt og grunt. Komplottet hadde vært langt mer spennende om Mr. Grey faktisk var blottet for følelser og kun ønsket en sexslave, for så å lokke leserne inn i et psykologisk, erotisk drama kretset rundt sex, ren sex & nothing but pure sex og som nevnt psykologi. For hva trigger en dominant og hvordan tenker denne, og hva trigger en som underkaster seg? Og hvordan er samspillet mellom disse? Dette kan være faktorer som ikke trenger å være koblet til sex i det hele tatt. Men denne tematikken berører ikke forfatteren i teksten.
Tvert om kan det leses mellom linjene at hun ikke er kompetent på temaet hun skriver om. Hun bare skraper i overflaten og boken fremstår som klisjeaktig med ordinære samleier som rød tråd. Samleiene i seg selv er heller ikke til å bli kåt av, de er som nevnt høyst ordinære.
Det psykologiske samspillet som er viktig i et BDSM forhold, er altså totalt fraværende, og hverken handling eller dialog trekker oss inn i denne verdenen. Mr. Grey snakker for øvrig ikke. Han bare knurrer seg igjennom boken og jeg skjønner virkelig ikke poenget – men å beskrive mesteparten av dialogene som konstant knurring fra den dominante (en alfahann?) er kanskje forfatterens måte å understreke at Mr. Grey er den dominante av dem, i mangel av annet.
Irriterende er det også at alle tankene hennes, altså Ana, absolutt må illustreres med uthevet skrift bak hver, hva skal vi si… overraskelse, for ja, en naiv jomfru lar seg nemlig lett overraske når en mann drar frem den stive staken sin.
Herre gud min skaper, hva skal han gjøre med den, mon tro?
Men som leser blir en fort lei alle utropene som foregår inne i hodet hennes: -åh shit, å faen, woaw, whoa, wow, svarte, svarte heite, svarte huleste, svarte faen, himmel og hav, åh herregud og himmelrike, himmel. Woaw!
Skjønner? Du blir irritert.
BDSM – gammelt nytt. Christian Grey praktiserer altså enkelt og greit BDSM, og han vil at Ana skal være hans slavinne. Han ønsker å eie henne, gjøre henne fullt og helt til sin. Et slikt forhold er ikke oppsiktsvekkende eller nytt, og denne type forhold finner vi atskillig bedre beskrevet i mange andre serier som blant annet Black Lace, Superstjerne og Harlequin bare for å nevnte noen.
Det som er skuffende er at det i denne serien er lagt så mye vekt på BDSM, og så får vi det ikke. Vi får ikke det vi tror vi kjøper. Vi blir lurt. Det hele er så jævlig hausset opp at det er til å få mark av. Og ja, jeg skylder på media som er helt på bærtur.
Å lese om BDSM på Wikipedia er langt mer spennende!
Jeg får vel nevne at vi til gjengjeld får et stort innblikk i den skriftlige kontrakten, den mellom Dominant og Underdanig, og denne får vi servert over flere siden og repetert gjentatte ganger. Men en skriftlig kontrakt er ganske usexy og kjedelig lesestoff. Punktum! Praktiseringen av den finner vi kun ved to tilfeller, først der han smasker henne litt med pisken og deretter når han slår henne lett på rumpa med hånden. Dette holder bare ikke.
May Grethe Lerum. Jeg er med dette veldig uenig med May Grethe Lerum som i sin anmeldelse i VG mener ”fortellingens spenningskurve stiger så bratt og er så utholdende at man fristes til å tro at det finnes et Viagraprodukt for forfatterprestasjoner”. Det finnes nemlig ingen spenning etter min mening, kun gjentakelser til det kjedsommelige. Og mens Lerum mener forfatteren etter hvert skriver språket opp, mener jeg boken generelt er dårlig skrevet. Lerum skriver for øvrig også at Ana til slutt godtar en kontrakt der hun villig vil la seg torturere.
Dette er feil, Lerum. BDSM handler ikke om tortur.
Fifty Shades of Fucking Boring beskriver stort sett mange ordinære, kjedelige samleier der hun er klar som et egg bare han ser på henne, og han støter hardt, før de begge kommer kraftig og segner utmattet om på gulvet. Vel, denne type samleie gjentatt til det kjedsommelige og gjør ikke boken unik, tvert om.