I knoooow. I dag som alle andre dager, er egentlig en fin dag å trene, that´s for sure, og det selv om det regner litt. Men problemet er at jeg har tenkt akkurat den tanken hver eneste dag i år, grovt regnet i 150 dager…
Isbading etter en av våre siste løpeturer i desember, før isen ble for tykk. Og med det ble det stopp på all bevegelse… frem til nå… muligens… øh…
Det er bare det at jeg har en tendens til å dytte på sånne treningsgreier. Jeg trente nemlig så jævlig mye på 80-tallet liksom, og mener jeg fortsatt flyter bra på den nasistasitreningen der…
Vel, jeg gjør ikke det! Og nå burde jeg virkelig sette i gang, for tidligere i år var jeg stor nok i kjeften – ja, det hender, til å si at jeg kunne stille opp i Holmenkollstafetten for Nettavisen, og da fikk jeg faktisk fingeren ut og begynte å trene hele to uker før løpet, sånn annenhver dag – og det ga resultater.
Dette er jo absolutt ting jeg burde fortsette med, for det ga jo overskudd. Men så går no dagan, og jeg har ennå ikke fått rotet meg til å skifte dekk på bilen, eller skiftet festene på døren i dusjkabinettet, eller sjekket sikringen i garasjen. Holmenkollstafetten var for to uker siden og nå er det snart juni og bikinisesong. Eller er det over?
Anyway, jeg får bare ikke hodet opp og ut av ræven, og det irriterer meg noe grenseløst. Virkelig! Jeg er jo vanligvis en “doer”! En som iverksetter og får ting til å hende…
Faen heller! This lazy bithc, bitch… bicht… -is not me!
Jeg trenger inspirasjon, virkelig, så jeg gikk inn i arkivet mitt og fant denne artikkelen under, om å pisse i skogen, fra august i fjor. Så det er jo håp selv for meg – for den gang holdt jeg fast ved løping og bading, etterhvert isbading, helt til desember – men da jeg ikke lenger fikk hull i isen ble det full stopp på absolutt all bevegelse. I knooow, not gooood! Men det bare er slik, jeg er forfatter og skriver og skriver… arg!
It is time to start again, for sure. Jeg skal ha trening/aktiviteter annen hver dag fra nå av, og nå som jeg har lest artikkelen under og blitt inspirert, begynner jeg med en løpetur i ettermiddag, eller i det minste en times gåtur med en kompis. Så so long, dere – nå er vi i gang med Trudes nye aktive liv anno 2013!!
Juhuuu… må bare sove litt først!
Om å pisse i skogen – den er min! Jeg begynte på ny frisk nå etter sommeren, mitt nye aktive liv. Vel, jeg begynte egentlig en stund før sommeren, sånn rundt regnet en vakker dag i mars 2012, for da tok jeg en viktig beslutning om å bli mer aktiv, trene mer og sånne ting. Det er bare det at jeg på en merkelig måte ikke ble det – spesielt mer aktiv.
Men nå skal jeg gjøre det, trene mer og slike ting. Mitt nye liv etter sommeren 2012 har startet, og det begynner nå. Så etter sommeren 2012 har jeg syklet tre, kanskje fire helvetesturer, og kanskje jogget grovt regnet fem helvetesturer – det blir 9 aktive greier – og alt dette over en tidsperiode på en og en halv måned, noe jeg må si meg rimelig fornøyd med.
Herregud, så fantastisk aktiv!! Svett som faen. Nå har vi løpt killerrunden og nå skal Toril og jeg svømme. Og ja jeg vet, de bicepsene er til å dø for.
Og hva er vel ikke bedre da enn å ha inspirerende treningskompiser? Jeg har fra før eksmannen min som bor like borti gaten her i det røde huset, mens jeg bor i det hvite, veldig uskyldsrene huset, det med Montepulcianoterrasse, det som er fritt for mannebein med unntak av katten min Basse som kommer hjem med medbragt niste fordi han som alle andre ikke er fornøyd med serveringen her i huset.
Anyway. Vi løper altså av og til sammen, eksen min og jeg, og til forskjell fra før, da vi var “sammen”, kan jeg i dag gire opp positivt når han sier “kom igjen, din patetiske sinke som bare har det i kjeften” i stedet for å begynne å frese ut eder og galle. Og det er jo en veldig fin greie – det er jo ikke det at jeg ikke har temperament, liksom.
Jepp, jeg føler jeg liksom har vokst litt det siste året. Modnet litt, liksom… (litt mye bruk av liksom er fordi jeg prøver å få til litt rosablogging her)
Og selvsagt har jeg min kjære venninne Anita som også i høst viste seg å være tøff nok til å bli med meg på både løping og isbading, men som nå er ryggoperert – bli frisk fort Anita. I need You! Bloggen hennes kan dere forøvrig lese her på AnitaBackInShape.
Og så løper jeg med Toril, en annen god og sprek venninne. Hun er en dyktig designer og driver sin egen butikk i Vollen. Paulina heter den, og Toril er som meg glad i å løpe.
Vi løser mange verdensproblemer vi to, når vi løper. Hun prater og jeg peser, og så er det plutselig løst. Jeg tror verden må ha merket forskjell fra tiden før og etter hun og jeg begynte å løpe sammen. I skogen min.
Skogen er selvsagt for alle. Men bare ikke piss i skogen min – den er min! Etter at Toril og jeg har kjørt runden vår i skogen min på rundt 6 km, bader vi i vannet mitt. Jeg sier mitt vann fordi det er mitt. Min skog og mitt badevann. Ja, jeg markerer ved å pisse i vannet.
Og i dag markerte jeg også i skogen min fordi Toril plutselig måtte pisse, og pisset. Og da ble jeg litt sånn satt ut og måtte pisse jeg også, selv om jeg egentlig ikke måtte det rent fysisk. Men jeg måtte pisse over hennes piss og markere området fordi det er min skog – ikke hennes, slik hun kanskje trodde, så jeg fikk presset ut noen dråper jeg også.
Ja, det er rart med det, hvordan kroppen klarer å mobilisere når den virkelig trenger det.
Vel, i dag tidlig fikk Toril og jeg løpt, pisset og svømt, og en bedre start på dagen og helgen finnes jo egentlig ikke. Så jeg tror faktisk at mitt nye liv som et aktivt menneske har startet. Juhuuu. Skal trene i morgo også. Virkelig altså!
Ble du inspirert? Det ble jeg:-) Og dagens låt er en som får deg til å bevege deg, nemlig What a feeling, med Irene Cara. Juhuuu:-)
Hilsen Trude Helén Hole, aktiv, veldig aktiv… gjeeesp.