Da er dagen her, den så mange gleder seg til, barnas dag og så videre. Vel, jeg må jo innrømme at da jeg var liten, så var nyttårsaften, 17 mai og julaften de store dagene. I dag er det bare julen jeg virkelig gleder meg over. Jeg simpelthen elsker julen. De andre dagene er for meg litt masete.
Jeg og min datter Josefine chilleren, chilleran, er det virkelig et ord som heter det? Høres veldig rart ut. Men vi dropper altså bunaden og chiller i stedet. Kan anbefales!
Ro i skogen. 17 mai var en dag jeg gjerne stakk av gårde ut i marka, med sovepose, mat og øl. Ingenting var som å ligge ute ved et tjern, fyre opp et bål, spise litt og drikke øl, kikke på stjernene og høre fuglene synge kvelden inn i tostemt sammen med bylarmen, 17 mai larmen…
Gjerne helt alene. Det er magisk.
De siste årene har 17 mai vært mer… ja, dere vet, når en får barn endrer ting seg, og enkelte ting er det vanskelig å sno seg unna.
Mine barn sover jo ute under åpen himmel sommer som vinter, hverdager som helgedager, så det er liksom not a big deal really. Men det der 17 mai toget… og lekene, og dugnadene og bunadene, og alle smilene – alt er så happy, happy.
Happyfaces everywhere…
Jeg forstår veldig godt at mange liker den, ja, kanskje elsker 17 mai. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det er noe med den dagen jeg ikke liker. Jeg føler kanskje at den mangler troverdighet. Alle er liksom så, ikke bare litt, men veldig glade. Happyfaces. Det er som om jeg føler det er litt påtatt, Og det må jeg få mene uten å bli kalt for fiende av Norge. Oki? For det er jeg ikke. Jeg liker bare ikke 17 mai.
Jeg er nemlig ikke spesielt glad i fasader og rynkefrie ansikter. It is not really talking to me. To my heart. Troverdighet, og ikke minst balanse i sjelen, finner jeg derimot ute i naturen. Der er hjertet mitt også.
17 mai escape. Så i år har jeg gjort et lurt valg. Jeg har dratt av gårde med min elskede datter, min kjære solstråle, til et litt varmere strøk, og her chiller vi an, for å si det litt banalt, for det gjør vi. Late dager, fyllt med tid til hverandre, just the way we like it, med gode samtaler og lange måltider, mye latter og lek.
Så innimellom alt maset der hjemme, ja, jeg håper dere ikke har slitt dere ut, så sett av litt tid til hverandre, og da mener jeg virkelig kvalitetstid. Tid til de gode samtalene, slike jeg og Josefine har mange av her nede. Ingenting overgår en god samtale!
Og gode samtaler har ingen aldersgrense. Husk det:-)
Grunnloven er for lengst i box, men hva med det menneskelige? Siden vi på en måte har bursdag, hva med å gi oss selv en gave: slappe litt av fra nå av, senke litt på kravene. Tenke at det må være lov å tulle litt, være litt ironisk, være verdens smarteste og verdens dummeste på en og samme tid. Verden blir litt bedre om vi ikke er så jævla høytidlig, men er litt snill og tolerant i stedet, både med en selv og hverandre.
Vi må la oss få lov til å være mennesker med alle de feilene og manglene vi har, for vi har mange. And guess what? Det er ikke farlig å være idiot. Jeg er det stort sett hele tiden og det går helt fint. Virkelig!
Så alt jeg skriver og kødder med, som det står over her, don´t take it serious, because I don´t. I am just living my life the way I like it, with no boundaries – and really, it is not a big deal.
So relax, fuck rules – have fun in stead, but be nice!
Så med de ordene ønsker jeg dere alle en riktig god 17 mai… need a drink!
Og dagens låt er Something got a hold of my heart, med min gamle helt Gene Pitney/Brokeback Moutain.
Trude Helén Hole