Og jeg snakker spesielt om overgripssaker. Vi kan ta Vågasaken, rykende fersk og het, i runde to, som et lysende eksempel og som jeg har tidligere skrevet om her. For hva er det egentlig anken går ut på? At det i det hele tatt har forekommet overgrep, eller omfanget? Og hvem er det som må forsvare seg, jenta eller Øygarden? Hvem er offer og hvem er overgriper?
Sexdetaljer. Øygards forsvarer Mette Yvonne Larsen fortsetter sin taktikk om å trekke jentas troverdighet i tvil – en strategi jeg mener er totalt skivebom. For om jenta er ditt eller datt, med “vitners stempel”, så er det lite relevant i denne sammenheng og i alle andre saker av denne art.
Alle mennesker er like mye verdt! Ett overgrep er et overgrep for mye!!
Forsvarer Larsen mente etter første rettsdag i ankesaken at jenta hadde forklart seg noen nyanser forskjellig fra tidligere, og mener antall samleier, tallet 50 har vært nevnt, er noe mindre enn først antatt…
Det er forunderlig at det forventes at jenta, som faktisk ikke er den tiltalte, skal huske eksakt antall samleier, samt detaljer fra hvert eneste samleie, for så å kunne videreformidle dette i detalj. Jeg fatter ikke en gang at en dreven advokat kan spille ut dette kortet, når bevisene er som de faktisk er. Det er rett og slett for dumt, og jeg får lyst å spørre Larsen om hun kan redegjøre for sine 50 siste samleier i detalj. På den annen side, kanskje hun kan det.
Offeret utsettes for nye overgrep. Når det går så langt at forsvarsadvokaten tillates å trekke en 13 år gammel jentes troverdighet og integritet i tvil, ved å spørre denne ut om intimdetaljer og ved å hente inn vitner som kan skitne henne til – så har det gått for langt. Jeg mener det er hårreisende at offeret i overgripssaker i tillegg til å være offer, må blottlegge seg – og forsvare sitt menneskeverd.
Og det er her jeg mener norsk rettspraksis blir en ny overgriper, fordi den tillater intimgransking og dissikering av offeret.
I tillegg til å ha vært utsatt for overgrep, må du som offer også tåle ydmykelser – du må tåle å bli stemplet.
En god rettspraksis i overgripssaker, må være å forholde seg til fakta, nemlig hva som har foregått mellom overgriper og offer. I dette tilfellet, en ung jente – en eldre mann. Hvis vi skal tillate rettslig anarki og intimspørsmål som ikke er relevant, hvorfor blir ikke Øygard spurt om tilsvarende som jenta?
Hvorfor er ikke overgripers adferd, eventuelle sexpreferanser og historikk et like stort element i saken som jentas?
Er det ingen som har spurt Øygarden om hvordan han og fru Øygards sexliv er og har vært de siste 50 årene? Har de sex? Ikke? Hvordan liker han det? Er det han som er initiativtager til når og om de skal ha sex? Husker han ikke intimdetaljene? Og hvorfor ikke? Kan det være fordi han ikke har hatt samleier med sin fru de siste 50 årene?
Offeret blir sittende med bevisbyrden. I overgripssaker må ofte offeret/den forulempede bevise at denne ikke har fremprovosert en hendelse ved å være den personen en er. Og det er her jeg mener norsk rettspraksis blir en ny overgriper, fordi den som nevnt, tillater intimgransking og dissikering av offeret, mens den tiltalte slipper unna denne formen for ydmykelse.
Norsk rettspraksis i overgripssaker slik den utøves i dag, er en ny overgriper. Noe må gjøres!
Trude Helén Hole