Cape Town – take one

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Fra palasset. Nice eller hur?

Ja, nå er vi i gang med innspilling her i Cape Town. Og det er action, action aaaaand action hele dagen lang. Men jeg har for så vidt sittet mesteparten av tiden i kjelleren i palasset der vi spiller inn en del scener, sammen med frisøren på settet, som har brukt usedvanlig lang tid på å dulle det til. For her skal det være krøller, store, sofistikerte krøller i stil til det store sofistikerte palasset… Det er bare en ting… Har jeg nevnt at jeg har en slags issue med håret mitt og med krøller?

Vel, det begynte med begynnelsen det også, en gang i 1983, jeg tror det var den gang da permanenten kom for å bli. Å se ut som en sau på håret når du er fjortis, er bare lite greit, og etter det har jeg liksom hatt litt sånn angst for frisører. Og med det tar jeg like godt og kopierer inn et lite kapittel fra boken min The Story, som handler om nettopp dette, frisørbesøk, and it goes like this:

Det finnes ingen garantier for at frisørbesøket blir bra. En av mine aller verste opplevelser var i LA hos en av Californias dyktigste frisører som alle stjernene liksom gikk til. Han la av en eller annen uforklarlig grunn sin elsk på meg og min glatte, enkle og litt snodige, korte, sexy bob som bare skulle ha en liten stuss, og stjal meg derfor fra mannen som egentlig skulle klippe meg, for å gjøre “American mowiestar” av det nordiske håret mitt. Ja, det var nettopp det han sa. Corny, ikke sant? Og ja jeg vet, jeg burde ha løpt som faen!

Fort!

Men de holdt min vakre søster Elena som gissel i den andre frisørstolen, so I had to stay put. Det hadde seg slik at det å være fra Norge åpnet mange dører den gangen på 90 tallet, dører inn i det utrolige ukjente og spennende LA livet. Og alle ville være med oss, de to vakre prinsessene fra Norge, for det var det jeg vanligvis fortalte folk at vi var, norske prinsesser – vi slapp nemlig unna mange restaurantregninger på den måten. Og den gale frisøren var altså intet unntak. Han ville klippe prinsessen fra Norge og gjøre henne til en American Mowiestar. Å være ekte norsk prinsesse åpnet altså som nevnt for mange muligheter, men det var før klippen. Etter den gikk alt til helvete og ting begynte å bli dyrt.

Image may be NSFW.
Clik here to view.But anyway. Jeg satt altså der i den helvetes stolen i 2,5 time og ble herjet med i all offentlighet ettersom Frisøren var en attraksjon i seg selv – ja, jeg tror han har sitt eget tv show også. Av den grunn var det derfor vanlig at besøkende stakk innom for å se når han gjorde hårkunst på uskyldige ofre som meg. Og selvsagt stod øvrige ansatte også og fulgte med for å lære av frisørmesteren og kommenterte flittig innimellom små begeistrete, amerikanske sukk. Og midt oppe i alt dette satt veldig norske meg med hårruller over det hele og ble beglodd!

Og dette er nok en av grunnene til at jeg har akutt klaustrofobi i dag. Det er nemlig ikke spesielt moro å sitte i en frisørstol med ruller i håret og bli beglodd. Hårruller er bare ikke allright! En blir ekstremt sårbar i en slik situasjon. Det er ingenting du kan gjøre. Ingenting!

Det er nesten som å sitte med buksene rundt knærne og tisse bak en pitte liten stein som rekker deg til akilleshælen midt på videste Hardangervidda, og så kommer det plutselig en lang fyr med hatt, ryggsekk  og støvler gående og sier:

-Hei, hei, er det her du sitter? Ja, det skjedde en fin sommerdag i 1994.

Vel, jeg så ut som en sau som hadde fått en ledning med 600 volt* opp i rumpa, og da hjalp det ikke stort at alle klappet og hoiet og syntes verket var helt fantastisk og at jeg måtte betale 2 600.- spenn for permanentkatastrofen og 2 300.- for min søster ettersom det var jeg som hadde spenna på den tiden. Hun ble for øvrig veldig fin. Men mens krøllene hennes varte i nøyaktig 8,5 minutter til vi kom ut til leiebilen vi hadde leid to uker ekstra fordi vi brukte pengene på frisør i stedet og ikke kunne gjøre opp for den, så rakk mine katastrofekrøller en hel evighet. Ja, jeg mener bestemt at jeg kan ane spor etter krøllene bak det venstre øret den dag i dag.

Ser dere? Et levd liv!

ARR!!!!

Image may be NSFW.
Clik here to view.Jeg tilbragte det neste døgnet i svømmebassenget og trente ræven av meg uten badehette i håp om at klor og vann ville rette ut håret og gi meg den opprinnelige fine, glatte boben min tilbake. Det hjalp ikke. Nevnte jeg at jeg trente med USAs landslag i svømming? Riktig. Jeg var en dyktig, målbevisst og fokusert svømmer.

Men slike krøller setter naturligvis en brå stopp for enhver idrettskarriere, spesielt svømming som er avhengig av en viss fremdrift. Og modellkarriere. Og øvrig yrkeskarriere fordi jeg så komplett gal ut. Og dreper i tillegg all sjanse hos guttene. Så om noen lurer på om jeg var aggressiv og spiste sjokolade en hel uke derpå og skrapet opp noen biler i Santa Monica, så er det nok veldig riktig.

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Omrigging, og det er en grunn til at filmindustrien i Sør-Afrika er big business, for det er rimelig effektivt.

Jepp, dette var altså lite utdrag fra boken min The Story som egentlig handler mer om brasiliansk, sex og menn enn frisørbesøk. Konklusjonen er at jeg etter denne opplevelsen går svært sjeldent til frisør, og det til tross for pulesveis. Ups, har jeg ikke nevnt det, heller? Pulesveis? Jo, jeg har det. Håret mitt har en sterk tendens til å krølle seg der bak, litt sånn voldsomt. Og da ser det ut som om jeg går rundt med konstant pulesveis hvilket er litt ugreit ettersom jeg er en av dem som ikke puler. Og sveisen kommer alltid helt av seg selv og spesielt når det passer fint lite som for noen dager siden da jeg skulle fly hit til Cape Town. Jeg måtte virkelig slite for å få den igjennom passkontrollen.

Vel, frisøren ville ha krøller, så da satt jeg der da og blomstret med håruller i håret. Og etter at krøllene var ferdig, satte hun det opp i en meget stram knute, og vips, jeg ble en rik kjærring på 67 år, og det er da jeg tenker, hvorfor pokker krøller hun det når hun derpå setter det opp i en stram knute?

Image may be NSFW.
Clik here to view.Vel, jeg vil ikke være 67 år på film, så jeg sa: -Vet du? This is very nice, but I don´t think this is what they really wan´t. Jeg tror de vil ha det rolig, fint, sexy og sofistikert. Og slik ble det. Men ettersom hun hadde hatt så mye dritt og kliss i det, ble fargen en anelse mørkere enn den egentlig er, og det la de jaggu merke til, gitt – for det var jo ikke slik det var i Norge for en måned siden!

Så etter to timers tortur i frisørstolen, måtte jeg jaggu returnere til kjelleren og vaske det, skjønner? Og deretter ble det bare hengene…

Nettopp, det skal jo liksom ikke være enkelt å lage film. Det krøller liksom fort på seg. Men endellig ble det altså min tur, og den første scenen min var å gå i to cm for store stylter på brostein. Vel, jeg kan veldig fint både gå og løpe i høye heler, men ikke når de er for store og ikke på brostein, så det gikk som det gikk. Jeg vrikket foten i første take, og det gjorde så vondt at jeg holdt på å begynne å stortute, jeg, som aldri gråter og som veldig fint tåler ganske drøy smerte.

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Curls on this bitcht? Bithct, bicht? No, I don´t think so!!

Det gjorde rett og slett så j… vondt at jeg måtte tvinge foten til å gå, for den var egentlig ikke i stand til det.The show must og on! Vi var allerede så forsinket, så jeg forsøkte mitt beste for å smile and walk that shit, and I did.

Etterpå kom medicare og fikset foten min med greier og en oksepille, og det hjalp både på hevelse, blåmerke og smerten.

Tenke seg til? Skikkelig klønehøne. Jeg skader meg alltid. Men det er da jeg tenker at de som ville ha meg til å spille denne lille rollen kanskje hadde rett. Jeg er muligens ikke er så aller verst til å spille skuespill allikevel – for jeg klarte jo å smile:-)

Det ble i hvert fall en wrap… it´s a wrap! Klapp, klapp!

Jøss, ble sulten, jeg.