Navlebeskuende idrettsledere, selvgode forbund og inkompetente styrer er farlige komponent innen idrettsnorge – de spiser sine egne til frokost, lunsj og middag, og blir riktig så store, feite og oppblåst som de oppfører seg. Ja, jeg har skrevet en del om det før, hvordan det skaltes og valtes ubønnhørlig med loververk og regler, og mennesker som arbeider innen idrett.
Clik here to view.
Det er DETTE idretten handler om – glede! Ikke forbund, idrettsledere og styreverv.
Typisk norsk å fraskrive seg ansvar! Og derfor skriver jeg om det igjen. I forrige uke slapp Tvedt-utvalget sin rapport om norsk idrett, og som vanlig går man stille i dørene, en skal selvsagt ikke stille noen til veggs. Ingen skal måtte ta ansvar selv om de har det. Vi bare gir hverandre en dyr rapport tilnærmet flau bris og dagen etter er alt glemt.
Hva lærer en så av denne metoden? Nothing!
Tvedt-utvalget har vært mer opptatt av å se fremover for norsk toppidrett enn å refse enkeltpersoner, og jeg gjentar – når folk ikke gjør jobben sin og ikke får korreksjon, så blir det ingen endring!
Tvedt-utvalget løfter imidlertid litt på fingeren da utvalget mener Olympiatoppen har vært slapp i verdidebatten. Et godt eksempel er unnvikenhet i forhold til konkrete dopingeksempler og tilnærmet ikke-dialog med Antidoping Norge, noe som etter min del er god nok grunn til å kaste hele Olympiatoppen. Norsk idrett skal nemlig være dopingfritt!
Videre påpekes det at evaluering etter OL er for dårlig, at Olympiatoppen er utydelig i styringslinjer og coachroller, ikke er flink nok til å styrke de regionale kompetansesenterne og ikke satser nok på talent og trenerutvikling.
Kan noen fortelle meg hva faen vi skal med Olympiatoppen?
Arrogant! Da Tvedt-utvalget la frem sin rapport på Ullevaal stadion i forrige uke, var ikke en gang toppidrettsjefen tilstede. Jarle Aambø ble bare observert da han hentet en bunke papirer, hvilket vitterlig bevitner norsk toppidretts arroganse! Med fare for å virke snerpete – jeg syntes dette er skammelig!
Tvedt-rapporten er allerede støvet ned!
Clik here to view.
Toppledere må ha kontakt med breddeidretten – den distansen de har skapt – er ødeleggende!
Korreks per 16.04.2013: Jeg har tidligere brukt saken rundt Arne Erlandsen og styret i Ull/Kisa som et konkret eksempel på texas tilstander på klubbnivå. Erlandsen klarte i løpet av to og et halvt år å føre Ull/Kisa fra nedrykk til 3 divisjon, til mulighet for opprykk til Tippeligaen. Bedre resultater på kort tid kan få fotballtrenere vise til, og både spillere og supportere ga i følge norske medier sin støtte. Allikevel fikk han ikke forlenget kontrakt.
Argumentet som fulgte var at Erlandsen samarbeidet dårlig med styret. Dette var i mine øyne et godt eksempel på maktarroganse.
Jeg kommenterte med dette, det som var fremkommet i norske medier og gjorde som kommentator - og ikke journalist, ingen research selv i saken.
Men slike saker er selvsagt komplekse og har mange sider. Det viser seg at Cato Strømberg og styret Ull/Kisa hadde fornuftige årsaker til å ikke forlenge kontrakt – årsaker jeg stiller meg bak, og som er i tråd med min filosofi rundt idrett, spesielt med tanke på breddeidrett.
Jeg trekker derfor tilbake mine tidligere kommentarer rundt Strømberg og styret i Ull/Kisa, og beklager!
Mafialiknende tilstander. For en tid tilbake kritiserte rådgiver i ledelse, Jørn Bue Olsen idretten i Asker kommune. Han mente den var elendig organisert og at manglende kompetanse i kommune og idrettsråd resulterte i mye uenighet og konflikter. Og han har rett. Idretten er en arena der enkeltmennesker, styrer og forbund ganske så fritt kan drive maktkamp og tråkke over lik for å fremme seg selv og med det glemmer hva idretten egentlig handler om. Nemlig aktivitet og glede!
Skal vi ha en idrett i vekst, trenger vi kompetanse i alle ledd i form av ansatte og frivillige, men også i styrer og forbund, for jeg har desverre sett alt for mange inkompetente styrer på kort tid rive ned og ødelegge gode idrettklubber. Dårlig kompetansekartlegging og for lettvint utvelgelse av styrekandidater er mer regelen enn unntaket, og i samtlige lederseminarer jeg har deltatt på de siste fem årene i regi av NIF, NSF og AIK er inkompetente styrer i idrettslag et brennhett tema, men ingenting gjøres.
Uprofesjonelle styrer er farlige styrer. For å ta et konkret eksempel, i en klubb i Asker opplevde de ansatte fra 2005 til 2011 et styre som ignorerte Arbeidsmiljøloven, NIF`s lover, samt klubbens eget lovverk. Styret fulgte ikke opp Årsmøtevedtak og kritikkverdige forhold som ble fremmet ble ignorert og særdeles dårlig økonomistyring resulterte i flere nestenkonkurser. Styret sensurerte Årsberetningen og sendte ut dokumenter til klubbens medlemmer basert på løgner om ansatte, noe som senere ble innrømmet skriftlig. Styret evnet selvsagt ikke å håndtere konflikter, fordi de selv var konfliktårsak. Og i tillegg hadde gruppen som utgjorde styret operert i sine verv uten å være medlemmer i klubben, de var ikke en gang valgbare!
Styret i nevnte klubb ble med dette meldt for brudd på Arbeidsmiljøloven og til NSF, samt NIF. Men forbundets svar var at de ikke involverte seg i interne forhold i underliggende organisasjoner. Og i mellomtiden sa flere opp sin stilling, mens andre ble usaklig oppsagt og flere utbrent. Dette er ikke idretten eller samfunnet tjent med!
Desverre er ikke dette skrekkeksempelet enestående på hvordan et inkompetent styre kan ødelegge en hel organisasjon og enkeltmennesker ved å sette seg selv foran idretten og ignorere regelverk.
Så spørsmålet er: har vi behov for overordnete idrettsforbund som ikke involvere seg i underliggende organisasjoner som trenger det - i breddeidretten, når de ber om hjelp i graverende saker som nevnt?
Idretten undergraver seg selv. Alt for mye energi og ressurser sløses vekk i interne konflikter mellom ansatte og uprofesjonelle styrer og uprofesjonelle forbund! Ingen tar ansvar, og de som sier fra om mislighold ender utbrent på sidelinjen fordi overordnete forbund ikke gjør jobben sin.
En slik lempelig holdning til ansvar, regler, ansatte og organisasjoner, og manglende konsekvenser for mislighold og lovbrudd, er bare trist og resulterer i at idretten undergraver seg selv. Når følelser, makt og prestige preger beslutninger og handlinger, råtner idretten innvendig på rot og ressurspersoner forsvinner eller blir utbrent.
Clik here to view.
Idrett handler om aktivitet og glede, ikke verv. Når det er sagt, disse fortjener kompetente trenere.
Idretten må slanke, effektivisere og fornye seg. Norsk idrett er hovedsakelig bygget på dugnadsprinsippet. Idrettsstyrer er et godt eksempel på dugnadsarbeid. De ansatte er der imidlertid på bakgrunn av kompetanse, erfaring og profesjon, flere på fulltid, og det er udiskutabelt hvem som i hovedsak fremmer idrettens verdier, visjoner og mål, både internt i idrettslaget, og i krets og kommuner. I styrer som nevnt, der filosofien er styret eier klubben og vi styrer med følelser, vil normale retningslinjer for godt styrevett tilsidesettes, noe som hindrer vekst, trivsel og utvikling.
Det burde være unødvendig å minne om det, men idrett handler om barn, aktivitet og idrettsglede – ikke styreverv.
Bør verv i idrettstyrer ut på anbud? Å se restene etter inkompetent styrearbeid er et trist skue, for i tillegg til alle våre tusenvis av små og store utøverne, har idretten et fantastisk frivillig apparat rundt seg med mange kompetente foreldre, støttespillere og supportere. Derfor bør valgkomitene gjøre en bedre jobb. Kompetansekartlegging er særdeles viktig, og kanskje er idretten tjent med å sette styretjenesten ut på anbud til mennesker som kan styrevirksomhet og som ikke er følelsesmessig engasjert. Om ikke, bør eksempelsvis styrekurs før styreperioden inn i budsjettene som en god investering.
Forbundene sover i timen. Også idrettsforbundene er farlige fordi de sover i timen. Norges idrettsforbud er seg selv best og evner ikke å vise vilje til innovasjon og nytenkning, eller å lytte. Idrettslag betaler store avgifter til forbundene, til folk som sitter på rumpa og flytter på papir. Hva de egentlig gjør for idretten er uvisst. Å bry seg om organisasjoner nedover i systemet er jo utenfor deres anliggende, det har vi sett mange tilfeller på. Tvedt-rapporten belyser også en del av dette.
Feilplassering av ressurser. Etter min mening foregår den gode og viktige jobben på bakkenivå og utføres av de lag og mennesker som er i nærkontakt med barn og utøvere. Det er her jobben gjøres og ressurser bør settes inn. Desverre har det i stedet gått inflasjon i antall forbund, kretsforbund og særforbund, og ansatte i disse, noe som er svært kostbart og lite nevenyttig.
Barneidretten må få flere kompetente trenere i tidlig alder fordi de fortjener det, og fordi et system med mer kompetanse og mindre tilfeldigheter vil kvalitetsikre absolutt alt innen idretten. Og dette mener jeg på bakgrunn av min erfaring på gulvet som trener, hovedtrener, lagleder, styremedlem og daglig leder innen idrett i mer enn 13 år. Men NIF har altså ikke ører og tror så godt om seg selv og sin norske idrettsmodell basert på gratisarbeid og dugnad at nye innspill nesten latterliggjøres.
Det er ille, for forbundene bør ta innover seg at samfunnet endrer seg og det gjør idretten og dugnadsånden også.
Idrettsforbundet må se sitt ansvar og ta innspill fra grasrota alvorlig. Frivilligheten forsvinner, og barn er mer innaktive enn før. Hadde Olympiatoppen og NIF gjort jobben sin, hadde svømmebassengene vært fyllt med vann, idrettsaktiviteter hadde vært tilnærmet gratis og mer profesjonalisert, skolene hadde holdt fast ved gymtimene og idrettsanlegg hadde vært til å leve med.
Så mitt klare budskap til idrettsforbund og enkelte idrettsstyrer – slik dere forvalter idrettsnorge er ikke greit – dette handler faktisk ikke om dere!
Idrettsnorge bør slankes i toppen. Papirflytterne må bort og større ressurser bør settes inn på bakkeplan, for det er nemlig der det trengs!
Trude Helén Hole
Et par av mine artikler om ekte idrettsglede, kan du lese her på Budstikka.