Det finnes få ting som overgår en god samtale. I serien Tett på som dere finner under kategorien Intervjuer her på Art of Living, møter vi spennende mennesker som er off mainstream. Det vil si mennesker som besitter egenskaper som har gitt dem et liv mange av oss andre bare kan drømme om.
Tekst og art director er Trude Helén Hole og bildene i seriene er tatt av fotograf Gro Storteig, begge elementer formidles i ekte Art of Living stil, upolert, uhøytidlig and straight to the point…
Ålriiight, let´s begin…
Mordet på Operaen. En ukjent kvinne i umoderne polkadotter er funnet drept like ved siden av en kjent, kanskje intet anende krimforfatter.
Nettavisen nyheter: Ukjent Kvinne med dårlig syngestemme funnet drept i en kald sølepytt ved Operahuset. I følge politiet er mordvåpenet en bortlånt fiskekniv fra restauranten og overdreven bruk av Idun ketchup, sannsynligvis medbragt av offeret selv. Liket, som kun var ikledt en stygg og umoderne silkeneglisje med store polkadotter, var fortsatt ganske varmblodig da hun ble funnet. En vindrikkende, tilsynelatende rolig Øystein Wiik er observert sittende ved siden av liket sannsynligvis skrivende på sin fjerde kriminalroman. Politiet sier det er for tidlig å si om dette har en sammenheng, men utelukker det ikke.
Wiik fra Ås. En vakker sommerdag i juli for noen år siden, ble Øystein Wiik født. Det hele skjedde i Ås kommune. Hvem visste vel da at Ås med dette fikk en av verdens vakreste sangstemmer plassert på kartet. Selv vet jeg ikke hvor Ås er, men jeg antar det er på landet et sted, ved en ås. Kanskje ved Lillestrøm?
Da er det er noe helt annet med Øystein Wiik, for den internasjonale verdensstjernen og forfatteren har jeg visst om særdeles lenge, og endelig fikk jeg møte ham på selveste Operahuset på selveste dagen da politiet sperret av det selvsamme huset fordi de hadde funnet en mystisk pakke på taket. Vel, den var ikke min, men tenke seg til, politisperring før jeg i det hele tatt hadde rukket å få ketchupsflasken min opp av lomma, den jeg skulle bruke til krimscenen min, scenen jeg selvsagt skulle ha til dette intervjuet.
Øystein Wiik på kjente trakter.
Dødelig Applaus. Jeg kan jo nevne at i Wiiks første kriminalroman Dødelig Applaus, så begynner den nervepirrende historien akkurat her i det kjølige, marmorhvite og stilfulle Operahuset i Oslo. Jeg tenker på de utspekulerte mordene i Dødelig Applaus og på min egen mordscene, og hvorvidt italiensk hvit marmor tåler rød Idun ketchup eller om den vil få varige mén og jeg blir erstatningsansvarlig. Ja, det er akkurat dette jeg tenker ganske så fraværende da jeg plutselig øyner en mørk skygge komme gående mot meg. Det er Øystein Wiik, og Herre Gud. Han smiler, men det betyr ikke at han ikke er farlig, det vet alle vi som er glad i krim, skinnet kan bedra.
Wiik er elegant kledt: svart jakke og bukse, matchende svart skjerf og hvit skjorte. Han gir meg en god klem som om vi er gamle, gode kamerater som ikke har sett hverandre på lenge. Nei da, jeg bare kødder. Han gir meg en varm klem som er litt mer sånn som Kjent Mann med stor og vakker stemme møter og klemmer Ukjent Kvinne som bare later som hun har stor stemme. Hun har ikke det.
Det hele begynner bra. Vi sitter oss ned på hver vår side av bordet, og praten spinner livlig og fort avgårde med det samme, som om vi virkelig er gamle kjente. Men lite kunne vel noen vite at en mordscene ville… hva heter det igjen, utspille seg i restauranten på Operahuset bare timer etter… øh, etter noen glass vin og litt deilig fiskesuppe. Ikke Wiik i hvert fall, og ikke den søte servitøren eller de nysgjerrige kokkene, og nesten ikke Gro heller, min faste fotograf og gode venninne. Hun heter Gro Storteig med G og S. Men du kan kalle henne Gina.
-Jeg kan gå inn der og få tak i litt ekte sceneblod, sier Øystein og nikker mot scenen. Men jeg bare rister på hodet og svarer at det trenger vi ikke. Vi trenger bare én ketchup, nemlig Idun ketchup. Og den har jeg allerede klar i vesken.
Et varmblodig lik på regnvåt, italiensk, hvit marmor. Og nei, ketchupmerkene gikk ikke bort, så ikke si til noen at det var Øystein Wiik som gjorde det. På forhånd takk.
Faksimile fra Nettavisen: Ukjent Kvinne med særdeles dårlig syngestemme funnet drept i en kald sølepytt… ja altså, det står altså over. Jeg orker ikke skrive det en gang til.
Øystein Wiik liker altså ikke dårlige syngestemmer som min. Eller dårlige lyder kanskje. Jeg vet nemlig at han har et godt øre for ting, for det merker jeg når jeg leser bøkene hans. Han beskriver nemlig også lydene på en særdeles inngående og tydelig måte, slik at du som leser hører dem klinkende klart for ditt indre, ja, det er ganske fascinerende.
Men nok om lyder, la oss først få et lite innblikk i Øystein Wiik. Hvem er egentlig denne mannen?
Øystein Wiik, sanger, skuespiller og librettist, født i 1956 på Ås, utdannet ved Statens Teaterhøgskole, debuterte i Grieghallen i 1978 som Jesus i Godspell. Wiik ble ansatt ved Den Nationale Scene i 1978 og var på denne tiden også en av de faste hovedaktørene i TV-serien Musikkspill. Wiik fikk senere eget TV-show i serien Værsågod, neste. Fra 1980 var han ansatt ved Det Norske Teatret og fikk senere rollen som den middelaldrende kjempen Jean Valjean i Les Miserables og ble møtt med ovasjoner på premieren i 1988. Suksessen medførte at han fikk gjenta rollen på Raimundteatret i Wien og Palace Theatre i London (1989–90). I 1991 var han igjen på Det Norske Teatret som den massemyrdende barbereren i Sondheims Sweeney Todd, sanglig og scenisk en av musikallitteraturens mest krevende roller. Wiik hadde kjempesuksess i den danske operamusikalen Tordenskiold på Gladsaxe Teater i København i 1993–94, og har gjestet i musikaler, operetter og operaer ved flere europeiske scener, ved siden av TV- og radio-opptredener i Norge. Wiik har deltatt to ganger i norsk Melodi Grand Prix og gitt ut flere plater, hovedsakelig av kjente sanger fra moderne operamusikaler. Fra 1998 har han likevel gjort seg mest bemerket som librettist av musikaler i samarbeid med komponisten Gisle Kverndokk. Deres første musikal var bygget på Jostein Gaarders roman Sofies Verden, og var en prisbelønnet suksess ved uroppføringen ved sommerfestspillene i Ettlingen i Tyskland i 1998. I 2003 vendte Kverndokk og Wiik hjem til suksess på Det Norske Teatret med Frendelaus, etter Hector Malots roman. I 2004 spesialskrev Wiik en musikalsk forstilling til NSBs 150-årsjubileumsfest på Eidsvoll, til musikk av forskjellige komponister. I 2010 debuterte Wiik som kriminalforfatter med romanen Dødelig applaus, og ble nominert til Rivertonprisen for denne boken. Slakteren, utgitt i 2011, er hans andre kriminalroman, og link til min anmeldelse av denne finner du altså litt lenger nede i teksten. Pjuh, I Knoooow, dette var mye. For de som liker en liten utfordring, les en gang til og hold pusten.
Livet går ikke bare på skinner… Det går litt på kryss og tvers, og litt opp og ned som et sceneteppe.
Ung og lovende. Wiik var svært ung da han bestemte seg for å bli scenekunstner og har aldri vurdert annet virke. Allerede som fire åring oppnådde han resultater ved dette målbevisste valg, og forstod at en god fremføring i det minste kunne gi visse fordeler om ikke direkte penger i kassen. Wiik og familien hans bodde nemlig i 4 etasje, og ved å fremføre Oh Susanna, eller muligens Old Susanne, jeg hørte ikke helt hva han sa, så fikk han lov å gå på toalettet hos naboen i første etage. En sparer veldig mye tid og trappetrinn på denne måten, tid som da kunne benyttes til andre ting, leke og synge for eksempel.
Senere i livet fikk Wiik plass på både teater- og musikkskolen. Ja, slikt kan helt fint beskrives som et luksusproblem, men skjebnen gjorde valget ganske enkelt. Den unge, målbevisste mannen som da var blitt en meget dyktig klassisk gitarist, arbeidet på denne tiden på en spansk restaurant – ja, denne type restauranter var allerede kommet til Norge på den tiden. Og en kveld på jobben, en meget mørk, dunkel, tåke- og regnfull, kald- og trist…, øh, kort og godt en guffen høstkveld da Wiik skulle ut i bakgården og kaste søppel fra restauranten, skjedde det som skulle merke Wiik for resten av livet.
-Hmmm, det var mørkt, og kaldt….
Han hørte en usynlig, svart katt jamre seg i bakgården. Den hørtes ut som en stukket gris, konstaterte Wiik med det gode øret og den sorte søppelposen i hånden. Han tenke straks fare, men slo det fra seg. Lyset i gaten utenfor den mørke, trange og gufne bakgården slo seg plutselig av og på flere ganger, som om den sendte et sos signal i det dunkle regnet. Tre korte, tre lange. Den unge Wiik stusset litt over dette, men slo det fra seg igjen. Det måtte være fantasien hans som spilte ham et puss i regnet. Den hadde for vane å gjøre det, spesielt når det regnet. Så han fokuserte på oppgaven sin, å kaste søppel. Han gikk med faste skritt mot søppeldunken i den andre enden av den mørke, gufne bakgården og strakte armene ut for å åpne det tunge søppellokket. Han åpnet og kastet søppelet oppi den gustne, grønne store dunken. Plutselig hørtes den usynlige, svarte katten igjen i et forferdelig grisehyl. Wiik grøsset og tenkte umiddelbart på en kastratsanger* og snudde seg. Og da skjedde det. Det tunge søppellokket datt ned over Wiiks fingre og kappet nesten av tre av dem tvers av…
Fokus, Wiik, fokus!
Og slik falt valget altså på Statens Teaterhøgskole og ikke musikkskolen.
*I tidligere tider fantes det også kastratsangere, dvs. gutter som fjernet kjønnskjertlene før stemmeskiftet, slik at strupehodet ikke vokste og at de dermed beholdt den lyse stemmen gjennom hele livet. De kunne synge i samme stemmeleie som høye kvinnestemmer (sopran) og var meget etterspurt i Europa på 1600- og 1700-tallet. Noen fikk sin renessanse på 80 tallet, men i dag står det heller dårlig til med kastratsangere og NAV oppfordrer dem til å videreutdanne seg.
Vel, her kan det være på sin plass å nevne at redaktøren min, han jeg ikke har, insisterer på at jeg må gjøre leserne oppmerksom på at det faktisk kan tenkes at dette uhellet der Wiik nesten ble uten fingre, kanskje hendte en fin og solfylt sommerdag. Jeg glemte nemlig å spørre Wiik om hvordan været var denne skjebnefylte dag, så undertegnede har tatt seg den frihet å fargelegge historien over med litt svart, grått og hvitt. Og katten og grisen, de finnes ikke i virkeligheten, red.adm.
-Min mor hadde pikekor, skjønner du… og… Vel, det var mange piker der.
Bøllen Wiik. Interessen for sang kom nok inn med morsmelken i og med at Wiiks mor ved det vakre navn Liv, drev et pikekor. Wiik syntes dette var stor stas og var forelsket i alle ungpikene helt til han kom opp i tenårene. For da ble den staselige følelsen skiftet ut med kjempeflaut rundt alt som hadde med mor og pikekor å gjøre. Han valgte da en helt ny retning og begynte på en noe uventet karriere som skolens nye bajas. I friminuttene bøllet han derfor med de andre bøllene, med det resultat at han ble tvunget til å fremføre en solo foran hele klassen som straff for sin plutselige, veldig akutte og svært bøllete fremtreden. Straffen hadde såpass virkning på Bøllen Wiik, at han slo fra seg tanken på fremtidig sangkarriere, hvilket beviselig beviser at straff faktisk virker i tråd med sin hensikt – jeg tenkte bare å nevne det, i tilfelle noen i Justisdepartementet leser dette. Og med denne solofremføringen ble det slutt på tonene helt til han ble plukket opp av Randi Helseth, en kjent sopran med virke i både inn- og utland. Helseth forbarmet seg over Bøllen Wiik og ga ham sangtimer, og med dette fikk Wiik igjen blod på tann, og takk og lov for det kan vi vel si.
Sang og teater. Wiik ble ansatt ved Det Norske Teatret i 1980, og i 1988 gjorde han stor suksess som Jean Valjean i oppsetningen av Victor Hugos Les Misérables noe som igjen førte til at han senere fikk spille samme rolle på scener i både Wien og London. Om det er noen vesentlige forskjeller på å leve som utøvende kunstner i Norge og det store utlandet, sier Wiik følgende:
-Det er mye hard jobbing. Høy sigarføring og vindrikking etter forestilling slik mange kanskje tror, eksisterer ikke. Vi må passe på stemmen og holde oss friske. Spesielt i Wien blir det utøvet stor omtanke for stemmebåndet. I Wien hadde vi derfor flere hviledager enn hva som er normalt for eksempel i London, forklarer Wiik mens han gestikulerer ivrig med hendene og fortsetter.
-Seriøst? Skal du skrive det der? -Ja visst, jeg er jo forfatter og kan skrive hva som helst. Det er en forfatters privilegium.
-I London spilte vi 8 forestillinger i uken. Det er mye, og det er alltid noe som skjer, noen faller fra eller blir syke, så vi må inn på ekstra prøver. Det er lite glam, men det gir et enormt energi – boost å stå på de store scenene. Men ja, om jeg skal måtte velge, så foretrekker jeg Wien, sier Wiik med et flott og sjarmerende smil. Og det er da jeg legger merke til det. Han har spist opp hele fiskesuppen uten at jeg har lagt merke til det. Det er ganske besynderlig. Jeg har ikke en gang fått begynt på min. Gro er også ferdig med sin og henter opp kameraet. Jeg tar en munnfull og lytter mens Wiik forteller videre.
-Norge er et lite land, og skal du overleve som utøvende kunstner, må du faktisk ut i det store utland. Norge har alt for lite oppsetninger til at du kan leve av det, sier han. Wiik dro derfor ut og ble stor internasjonal sangartist og skuespiller. Han ble med andre ord en verdensborger, og som følge av det behersker han både spansk, engelsk, tysk og italiensk…
Gladstive nordmenn og lidenskapelige syd-europeere. Og hvordan er mottakelsen, spør jeg, for jeg vil vite om det er noe i det som vi alle vet, at jo lenger sydover en kommer, jo større er gleden, entusiasmen og spontaniteten som vises over ting som er bra. Her hjemme skal vi liksom stå rett opp og ned og helt i ro, og klappe i takt slik som på SFO, når vi vil at barna skal være stille. Og vi skal smile pent uten å vise tenner, mens hjertet vårt dunker som bare faen og egentlig holder på å sprekke av glede over å ha fått oppleve et fantastisk stykke fremvisning.
Hvorfor kan vi ikke bare hyle ut av glede og løfte armene høyt av begeistring? Jeg syntes nemlig det er litt kjipt at jeg alltid er den eneste blant publikum som plystrer det høyeste jeg kan og deretter besvimer av oksygenmangel og derfor må bæres ut som en slaktet elgku, mens resten av publikum går ut på sine stive to bein.
-Jo, det er store forskjeller, bekrefter Øystein Wiik nikkende og smaker på Rieslingvinen vi har bestilt. Vinen er god. Det er en typisk ung riesling med friske epler i duften. Jeg lurer på om Øystein merker det. Han er nemlig flink på vin.
-Herre Gud! Seriøst? Skal du virkelig skrive det ordet der? -Ja visst. Jeg er forfatter, serru! Jeg kan skrive hva jeg vil, skjønneru! Skal vi se: B L O D I G. Sånn, seruu? Gikk fint det.
-Du merker virkelig stor forskjell, sier Øystein igjen. -Det er noe helt spesielt når du kjenner kjemien og kontakten en har med publikum, når den er skikkelig tilstede. Når den er bra, gir det en enorm spilleglede. Du får en direkte tilbakemelding fra publikum på hvordan du gjør jobben. Og applausen… Han stopper opp og tenker tilbake før han fortsetter, -da jeg fikk tilbud om å spille i Les Miserables i verdensmetropolen Wien, kunne jeg ikke annet enn litt bortglemt skoletysk, men takket selvsagt ja. Jeg tok noen timer for å friske opp tysken, men ble veldig nervøs før første oppsetning på grunn av språket. Og det var da jeg tenkte på hvor mye glede dette ga meg. Tanken på gleden ved å synge og opptre, og applausen etterpå ga meg mot. Så jeg gikk bare ut der og hadde det moro, forklarer han energisk og ganske så logisk-
Coach og inspirator. -Det er viktig at det du driver med gir deg glede om du skal bli god, sier han og jeg skjønner det er coachen som kommer frem. Øystein er nemlig også inspirator og coach, i tillegg til å være tenor og forfatter. Så jeg spør hva han tror er viktige faktorer for å lykkes når du er ditt eget produkt, og ikke en av 500 ansatte i en bedrift.
-Jeg mener det avgjørende er energier, at du har tro på deg selv og at den kraft du har i å være deg selv kan utrette noe, sier Øystein og trekker pusten før han fortsetter -Du må ha tilstedeværelse og evne til innlevelse, samt tro på det du gjør og kan, og du være forberedt på å lykkes. Og flaks er viktig. Ofte er det å være på rett sted til rett tid avgjørende, men vil du noe nok, så er du ofte det, av en eller annen grunn, sier han.
-Og energiene må brukes riktig. Du må vite når du skal på, og da må du yte maks. Det er som å være en toppidrettsutøver. Yte maks når det gjelder, og trene på å oppnå suksess mellom slagene.
Rollekaos? Når jeg spør om Øystein har blitt preget av rollene han har spilt opp igjennom, svarer han følgende:
-Når jeg spilte Van Gogh, kalte folk meg bare for Vincent, og da tror jeg at jeg i en periode også hadde en tredje virkelighet, en verden midt mellom meg selv og scenen som jeg skled inn og ut i fra. Og da jeg spilte i Les Miserables i London, fikk jeg en kveld etter forestilling for meg at jeg skulle være ekstra snill og hjelpe en full kvinne hjem. Jeg praiet en taxi og fikk hjulpet henne inn i bilen og sa -kjør henne hjem. Hun ble veldig takknemlig og rakk akkurat å kaste opp på meg før bilen kjørte avgårde.
Tjuhuuuu, vi får ikke mer moro enn den vi lager selv, og som to forfattere vet vi å sette pris på et godt komplott, og god vin, og en iPhone som funker, og Idun ketchup.
Les Miserables var for øvrig en veldig krevende rolle å spille med mye følelser. Det var det onde mot det gode, og jeg har tenkt at det er to følelser som sitter på skuldrene mine og kjemper for å bli hørt. Jeg tror denne rollen fikk meg til å ville være bedre som menneske. Jeg spilte også den massemyrdende barbereren i Sondheims Sweeney Todd, som er det helt motsatte med destruktive, mørke og onde krefter. Jeg ble sliten av å spille den rollen. Det er krevende å hente opp disse energiene i deg selv. Det er da det er viktig med ”av og på” knapper.
Du som spiller så mange historiske roller, hva er det beste med den virkelige verden, den her og nå – det moderne samfunn, spør jeg.
-Jeg tror det kanskje må være internett. Jeg syntes vårt samfunn er en flott tid å leve i, svare Øystein. -I dag sitter barna hjemme på kvelden ved siden av meg og holder på med sine sosiale liv. Det var noe annet med oss som vandret gatelangs og hang rundt kiosken. I dag kan vi være sosiale alene, det er litt underlig, men vi kan ikke snu, vi har ikke noe valg annet enn å følge med. Nettet er jo fantastisk, det er som om det skrevne ord er kommet tilbake, bare at alt går mye fortere enn den gangen vi skrev brev, og det er ikke så lenge siden. Det er en annen måte å møte mennesker på.
Slakteren, he did it again!
Forfatteren. Øystein Wiik bruker som svært mange andre forfattere eget liv som inspirasjon i historiene og komplottene han skriver om. Men Øystein har en unik fordel ettersom han i tillegg til å være forfatter, også er skuespiller og scenekunstner. Han bruker mye fra teater og musikk- og fra kunstneriske miljøer og spinner denne erfaringen inn i sine komplotter på en vakker, troverdig og elegant måte som får de mest groteske hendelsene og skildringene i bøkene hans til å nesten fremstå som estetiske og vakre. I boken Slakteren som jeg har anmeldt her, Slakteren, har han også krydret det hele med en liten dose humor og ironi på de rette stedene. Og det i en krim, er en kunstform få forfattere behersker. Anmeldelse av Wiiks tredje krim Hvit Panter som jeg for øvrig holder på å lese nå, kommer i neste uke.
Hvordan er det å være en kjent person?
-Jeg merker ikke så mye til det. Det er ikke slik som det gjerne er i utlandet med de virkelige store, der enkelte kjendiser lever for seg selv out of sight. Forholdene er så små her hjemme. Alle kjenner alle, og alle går ut og kjøper dopapiret sitt selv. Og det er ikke slik at fordi du er kjent, så er du vellykket. Se bare på Van Gogh som ikke solgte noe. Det bør ikke være et mål for unge å bli kjent. Det viktigste er utdanning.
Du som har opplevd og gjort så mye, både i Norge og i det store utland, hva er det du helst vil bli husket for?
-At jeg var en god far, svarer Øystein Wiik kontant.
Og nå må vi avslutte. Øystein har et grusomt ketchupmord å planlegge og utføre, jeg skal ut og dø litt på den hvite, kalde, regnvåte italienske marmoren, og Gro med G for Gro eller Gina, skal ta bilder.
Og mens det ketchupsbefengte liket lå der og stivnet sakte med Operahusets slakterkniv stukket ned i høyre armhule, skrev den berømte krimforfatteren følgende ord på sin lånte Mac:
-Dette er en fotomontasje laget av to kreative kvinner med sans for dramatikk og blodige effekter.
Dette er helt etter mitt hjerte. En utenomsanselig opplevelse.
Dette er en blanding av virkelighetsoverskridende situasjoner og real life!
Aldri har vel fantasien blitt så konkrete som denne kvelden på operaen.
Øysten Wiik 18. september 2012