Presserelease fra Comino forlag i går: Høstens andre utgivelse fra Comino Forlag er «The Story», skrevet av velkjente Trude Helen Hole. Trude er kjent på mange fronter, og viktigst for oss – som forfatteren av «Sannheten om Lotte Marie» som kom ut i 2006. Trude har vært vinimportør, Robinsondeltaker, modell, skribent, anmelder, blogger – og mye mer! Og hun er selvsagt bergenser. I eksil på Østlandet, riktignok, men likevel.
The Story, en kvinne, syv menn og en hest.
Sagt om Trude Helen Hole:
«Norges første chic lit-forfatter»
«Bedre enn Brigdet Jones»
«Norges beste jenteforfatter»
The Story, med undertittelen «en kvinne, syv menn og en hest» er en tøff bok, rett fra leveren som treffer i krysningspunktet mellom en rekke sjangre – og med Trude i førersetet.
Trude selv er tøff og vågal, ikke redd for å gi beskjed og rope høyt – vi gleder oss til utgivelsen 11.09!
Den blir behørig feiret med lanseringsfest i Oslo samme kveld!
Er det ikke spennende, eller? Jeg syntes i hvert fall det. Her er et lite utdrag fra boken:
Case 1. Drapsmannen. Det første kapittelet i erkjennelsen skal få handle om Drapsmannen slik at resten av historien kan leses med dette som bakteppe. For noen av oss har erfart at livet kan henge i en tynn tråd, at livet er ufattelig skjørt og kan fort bli ødelagt. At livet er en skatt og en gave som bør behandles deretter. Ta derfor godt vare på deg selv og de rundt deg, og hjelp dem som trenger det. Men husk at det finnes drittsekker blant oss. Drittsekker som kan skade deg eller noen du er glad i. Og når du møter disse må du handle ut i fra at de er en drittsekk, og ikke ut i fra at det er et stakkarslig menneske som fortjener bedre behandling av deg, enn den vedkommende har tenkt å gi deg. Det er for naivt, og som det kan komme frem underveis og som faktisk ikke er til å stikke under en stol – jeg er født naiv super og jeg håper jeg fortsatt er super naiv den dagen jeg dør. Jeg dyrker troen på det gode i mennesker fordi den troen er et valg jeg har tatt, og jeg dyrker troen på at det er mulig å få til det umulige inntil det motsatte er bevist. Når det er sagt, har jeg også blitt super kynisk underveis. Jeg er en realist. Jeg vet at vi en dag skal dø.
Historien om Drapsmannen har nok farget mitt forhold til menn og kjærlighet. Jeg tror at denne mannen drepte noe i meg den gangen, fordi han gjorde som han gjorde og sa det han sa. Håp. Eller tro, kanskje. Jeg vet ikke, men kapittelet må med tidlig for å skildre at det finnes årsaker til at vi blir som vi blir. Vi er ikke fredet noen av oss. Tenk litt på det neste gang du klager over at naboen har klippet hekken for mye eller puttet penger på en bergenser. Det finnes verre ting.
Det var sommer og året var 1987. Jeg var 18 år og nettopp ferdig med tredje gym, og denne sommeren dro jeg som så mange ganger før sammen med min kjære, vakre søster Elena som er halvannet år yngre enn meg, til vårt kjære Nordens paradis, Helgelandskysten. Like under Polarsirkelen bodde hun og jeg alene i fem uker i det gamle huset min oldefar egenhendig bygget inne i den idylliske store u dalen blant store, ruvende fjell og vakre, hvite strender og åpent, viltert hav.
En kveld, eller det vil si, en kveld blant mange, for det var ganske ofte at det var det fest i nabohuset – det var jo tross alt sommer og ingen netter der nordpå – så var det altså fest igjen. Og min søster og jeg var selvsagt med. Vi drakk det som var å drikke, også hjemmebrent. Det var slik det var og sikkert fortsatt er, og vi hadde det ganske enkelt storartet. Vi var unge og i motsetning til enkelte festdeltagere, gikk solen aldri ned for telling. Vi var fri, beruset og hadde hele livet foran oss. Vi festet til langt ut i den vakre, lyse sommernatten med dundrende 70 og 80 talls musikk bankende intenst i de tynne, bruntapetserte veggene. Ja, vi satt inne. Det er allmenn kjent at det finnes millioner av små, stygge beist der oppe som virkelig ikke ønsker deg noe godt, som utgjør en hærskare av blodtørstige krigere som uansett hvilken strategi du velger og rustning du ikler deg, fører en kamp du er dømt til å tape. Det er David mot Goliat. Så det beste er rett og slett å unngå krig.
Det gjorde vi og festet inne i stedet. Utømmelige kilder med drikke fløt rundt i hele huset, og stuen der vi for det meste oppholdt oss var tettpakket av tykk, grå røyk. Vi drakk og spilte kort, drakk og sang, og danset. Enkelte så nok dobbelt, det er jeg helt sikker på, men selv følte jeg meg ganske grei. Jeg tror jeg fortsatt den dag i dag kan telle på fem fingre de gangene jeg virkelig har vært full.
Full eller ei, jeg måtte omsider på toalettet for ja, det hender en gang i blant at jeg må tisse jeg også, og forlot derfor det lystige selskapet inne stuen i det gamle, stygge huset og gikk ned de bratte trappene til toalettet i den rå, kalde og soppbefengte kjelleren der to gjess hang etter beina fra taket med avkappet hode og en blodpøl under. Jeg pisset så fort jeg kunne, fordi kjelleren i det stygge nordlandshuset ikke akkurat var noe lystig sted å være, og løp opp de smale, slitte og knirkete trappene tre steg av gangen. Da jeg kom opp av kjelleren og kunne riste det kalde gufset av kroppen, møtte jeg den ene karen i gangen. Han var temmelig bedugget. Han var fra Oslo og minst ti år eldre enn meg. Stor, sterk og pen, og tidligere turner på høyt nivå. Og han var som nevnt temmelig bedugget. Hjemmebrent er rett og slett ikke en bra ting å helle i seg og jeg vil ikke anbefale det til noen. Selv drakk jeg bare Nordlandspils og har egentlig styrt unna alle former for sprit stort sett hele livet. Sprit er en uting. Det tapetserer munnen din med rosa, surt eller bittert, og jeg likte ikke den virrende, glade, røde hønen jeg ble med sprit i kroppen en vakker vårkveld i 1987, med påfølgende spying utover natten, nettopp i Russetiden – så jeg har alltid stort sett enkelt og greit droppet sprit, også den dag i dag.
Noe vaklende kom Oslo turneren i mot meg med et ekkelt smil om munnen. Men jeg var 18 år og ferdig med russ og sprit, så jeg smilte bare ordentlig og høflig tilbake, gikk til side og stilte meg inntil veggen slik at han kunne passere meg i den smale gangen. Men han hadde ikke tenkt å passere, han skulle ikke ned på det nedslitte toalettet i kjelleren. Han skulle ikke ut og pisse fra trappen heller, slik de andre guttene gjorde i all sin enkelthet. Han skulle ha tak i meg, sa han. Han hadde sittet der inne hele kvelden og tenkt for seg selv at han skulle ha meg. Han skulle tre den veltrente unge svømmekroppen min over den stive turnerpikken sin, sa han med hes stemme idet han presset meg inn i hjørnet og forsøkte å dra opp t-skjorten min. Jeg tenkte jeg måtte rope på de andre, men fikk ikke frem en lyd. Og det er i slike stunder begreper som det er tanken som teller, fullstendig råtner på rot. Jeg klarte ikke å rope, for jeg ville ikke bry noen denne gangen heller, som med de fem unge herrene som tidligere er omtalt. Jeg tenkte også denne gangen at det må mer til før jeg roper om hjelp, at jeg måtte tåle mer før jeg ropte og ble til bry, stoppet festlighetene og skapte sur stemning.
Jeg er nemlig opplært til å ikke være til bry. Min far var flink sånn, å lære oss barn opp til nettopp dette, å ikke være til bry, ikke skape dårlig stemning, ikke ødelegge festen eller bryte den deilige stillheten. Ikke vekke ham med latter eller lek eller krangling mens han sov ettermiddagsluren sin.
Den sterke neven hans klemte hardt rundt halsen min, mens den andre begynte å grafse under t-skjorten. Stemmen min som sa slipp hørtes knapt av grepet, eller kanskje det var musikken som ruvet i de sprengte høyttalerne der inne i stuen bak de tynne, trygge veggene som kvalte den. Jeg hørte den ikke selv en gang, men jeg kjente at jeg presset ut noe som kunne likne lyder. Gurgling. Fem meter fra oss bak den avflassede, brunmalte døren til stuen der alle de andre befant seg, var tryggheten – de andre. Noen måtte komme ut av den døren.
Nå!
Det gjorde ikke det. Ingen kom. En må liksom ikke pisse like mye av hjemmebrent som av øl. Er ikke det ganske…
Teit?
Jeg pep at det ikke var morsomt lenger, at han måtte slutte, at det faktisk ikke var noe moro i det hele tatt. At jeg ikke fikk puste. Han kunne ikke høre hva jeg sa, for det var bare skurrende lyder som presset seg frem, men jeg hørte det klart og tydelig inne i mitt eget hode, stemmen som skrek ut at jeg fikk ikke puste, at han måtte stoppe.
Nå!