Store oppdagelser via indre reiser…
-Her sitter jeg altså nesten naken med en ekte eventyrer, polarhelt og hva var det siste… hmmm, tenke, tenke… Arg, veldig irriterende å bli akutt senil når du minst forventer det. Hva var det jeg tenkte på… jo, filosof!
Døpp, eller bli døpt! En samtale med eventyrer, polfarer, og filosofen Inge Solheim byr ikke bare på indre dypdykk. Neida, her snakker vi om å bli ”døppet” så langt det lar seg gjøre. Dypt og lengre enn langt ned i den iskalde snøen. Nevnte jeg dypt? Og har noen merket at det er 15 kalde om dagen?
Vel, under dette intervjuet var det bare 10 minus og lett bris. Ingenting å snakke om egentlig. Men døppet ble jeg, og skikkelig også, og akkurat slik jeg liker det – en skikkelig slosskamp på bare nevene! Sånn blir det når en utfordrer en ekte Mann, Polarhelt og Filosof med urinstinktene sine i behold! Det er mulig at eventyrer Inge Solheim hadde en vag intensjon om at jeg skulle finne meg selv der nede i snødypet, for ekspedisjonene hans dreier seg jo gjerne om indre så vel som ytre reiser, men jeg glemte å spørre. Jeg var for opptatt med å spise snø for å overleve.
Polfarer og eventyrer Inge Solheim på tokt i isødet.
Vel, som den observante leser vil merke, jeg overlevde, og som jeg har sagt før og nå kan si igjen fordi jeg fortsatt lever;
-jeg fatter virkelig ikke hva som er så interessant med Knausgårds navlelo når vi har folk som Nansen, Ingstad, Amundsen og Solheim.
Ja, jeg sier som Bonnie Tyler, gi meg en helt for faen. En ekte helt. En av dem som trosser det umulige. Trosser sine egne begrensninger, de ubarmhjertige naturkreftene og ikke stopper før de er i mål…
Jeg snakker mann med stor M for Mann! Sukk.
Og en vakker, iskald vinterdag står det faktisk en slik mann, en helt, i stuen min, og jeg tenker at om jeg noen gang skal dåne, så er det nå. Men før jeg rekker å tenke tanken ferdig, begynner Inge Solheim å prate på kav Otta – dialekt, og sånn fortsetter det faktisk de neste fire timene. Jeg visste virkelig ikke at de kunne snakke så mye, jeg, de folkene som er oppvokst i Gudbrandsdalen med Rondane og Jotunheimen som ruvende og voktende troll, der majestetisk og urørt natur forteller oss mennesker hvor små og ubetydelige vi er. Jeg trodde en liksom ble litt sånn nedtrykt, fåmælt, innesluttet og taus av å vokse opp slik.
Men Inge Solheim prater bare videre som en vilter foss etter en snørik vinter og jeg konkluderer med at det er lov å ta feil. Ja, selv de beste kan ta feil og jeg er en av dem.
Selvinnsikt, tankesett og komfortsoner, ja, det finnes noen mennesker som reflekterer over slikt, og Inge Solheim er en av dem.
-Jeg har nesten litt dårlig samvittighet nå, avbryter plutselig Solheim seg selv etter 20 minutter. Han stirrer inngående på meg, litt sånn akutt sjokkskadet med påfølgende konklusjon; -jøss, det får en si, hun kan tenke! For det er klart, jeg har jo fått smelt inn noen fulltreffere jeg også under den 20 minutters lange, øh… innledningssamtalen. Solheim løfter lett unnskyldende på begge hendene og fortsetter relativt ydmykt på ja nettopp, kav Otta – dialekt.
-Jeg trodde du var en slik type bærumsjente med kamera, forklarer han og lager hermetegn i luften for å illustrere noe i nærheten av en bærumsjente med kamara, muligens type lekekamera.
-Jeg har jo bare sett bilder av deg og tenkte mitt. Og det er nok en av mine svake sider. Jeg kan være litt forutinntatt, skjønner du, forklarer han og smiler passe beskjedent mot meg fra trappen min der han har slått seg ned.
Ja, tenke seg til, han trodde jeg var en bærumsjente som leker meg igjennom livet med et Canon kamera med en 70-200mm linse og slikt. Det er forresten helt riktig. Men jeg er fra Bergen og ikke Bærum! Og dét er en vesentlig forskjell. Det slår meg forresten at det krever en viss selvinnsikt for å innrømme noe slikt som forutinntatthet, og det påpeker jeg også fort og raskt når jeg ser han trenger oksygen. Og Solheim trekker pusten dypt og lenge og vel før han fortsetter.
- Jeg tar meg selv i å noen ganger være forutinntatt og kanskje fordomsfull, forklarer Solheim, – selvinnsikt ikke er veldig vanlig. Det er en livslang prosess, og kun de færreste når noen grad av selvinnsikt. Som oftest de som har blitt testet i livet og har vært utenfor komfort sonen. Solheim kjæler med katten min Basse mens han øser av seg hvor vanskelig det kan være å finne rom å utforske sine styrker og svakheter. Han mener at den beste måten å få selvinnsikt på, er å få være i ro med tankene sine.
-Naturen er et ypperlig sted å være når en ønsker selvinnsikt, og gjerne helt alene. Det er da du tenker de dypeste og mest betydningsfulle tankene, mener Solheim.
-Ja nettopp, skyter jeg fort inn når jeg ser han trenger oksygen igjen og fortsetter før han får pustet ut; -jeg arbeidet fem uker på en kvegranch i Australia sammen med en 80 år gammel mann og en like gammel bikkje. Vi arbeidet med fensing to kilometer fra hverandre hver eneste dag, fra 05.00 til 19.00, mens bikkjen løp logrende og slevende frem og tilbake. Da får du relativt godt med tid til å sortere litt i øverste etasje! Jeg nesten spyr ut ordene uten å puste, men Solheim sitter bare rolig og avventende og ser på meg med det vakre falkeblikket sitt, så jeg fortsetter litt roligere:
-Jeg både elsket og hatet det, bedyrer jeg litt stolt og legger til ganske så innsiktsfullt, -en kan bli gal av slikt.
-Ja, da skjønner du hva jeg prater om, svarer Solheim rolig og jeg nikker, for nå er vi liksom på nett. Vi skjønner hva vi prater om.
-Vi må ut av komfortsonen, ut av det daglige for å kunne sortere og endre tankesett, fortsetter eventyreren i trappen min, mannen det ikke finnes noe som helst dagligdags med. Han er jo en eventyrer. En doer! Det finnes ikke mange slike. I Norge!!
-Og her ska me leva, og her ska me bu… Jeg bare sikler og stirrer på polarhelten som ordner til leirplass i min egen ødemark langt, laaangt ute på Dikemark.
I ødemarken. Ti minutter senere i like mange minusgrader er vi ute av komfortsonen. Inge Solheim begynner å lage til leirplass mens jeg bare stirrer og småsikler mot helten min in action. Jeg later som jeg er busy og tar bilder, mange flere enn jeg trenger. Jeg skal ha dem i mitt private Helte fotoalbum som jeg skal opprette når jeg kommer hjem om jeg overlever villmarken. Jeg syntes Inge Solheim passet veldig fint inn i trappen min, men han passer enda bedre her ute i den ubarmhjertige naturen, ute i Dikemarks isøde. Det er her jeg bor altså. I et hus.
Risikofyllt. -Folk dør om en undervurderer natur og situasjoner, sier Solheim plutselig som om det var en alminnelig ting å dø. Han tråkker ned snøen der bålet skal være og slenger ut isbjørnskinnet, og jeg tenker med stjerner i blikket at dette er en mann som har vært ute en vinternatt før og føler meg høyst levende.
-Det er min jobb å ta de riktige beslutningene når vi er ute på ekspedisjon, og det stoler folk på at jeg gjør. Det ansvaret er så stort at jeg ikke kan dele det med andre, det må jeg ta selv, sier Solheim. Han rister smilende på hodet når jeg overrekker ham en av de ti avisene jeg har tatt med meg for å få fyr på bålet… eller veden, og går i stedet for å rive av litt bark fra den store bjørken like ved det store, dype Ulvenvatnet. Eller var det Nordvannet? Verkensvannet? Det er i hvert fall ikke Oppsjø, for det ligger liksom litt lenger oppe. Solheim river av tynne fliker med bark, bare en liten håndfull, mens jeg sikkert hadde flådd hele treet om jeg hadde visst om dette trikset.
-Vi leser ikke aviser ute på ekspedisjon, roper han lett ironisk mens han river av den siste strimlen. Han smiler mot meg og konstaterer, -det er tørt og fint her i området.
-Ja, de bygningene der borte er opprinnelig et tuberkolosesykehus, svarer jeg fort for å vise at jeg har én lokalkunnskap i besittelse jeg også. Utover dette, tenker jeg ikke stort, for Solheim gjør det for meg. Jeg er bare tilstede, iaktar, absorberer, lytter og nyter. This is life.
-Se så koselig! Solheim tror at dette blir et koseintervju. Det blir ikke det. Men han kan godt få leve i den troen en bitte liten stund til.
Polarhelten min er så fordømt vakker, så elegant, så i sitt rette element at jeg umiddelbart tenker at jeg kan bli med denne mannen på hans neste poltur, og det til tross for at jeg driver med isbading, ikke tåler kulde. Eller jeg kan bli med til månen om det er dét han vil. Solheim mangler nemlig ikke ambisjoner og tenker stort, noe som er ganske unorsk.
Verdensledende. Og nettopp derfor har mannen som er mer kjent ute i den store verden enn i Norge, ikke bare verden, men hele universet som tumleplass. Solheim gjør det umulige mulig for vanlige dødelige, som å fly i jagerfly over Russland, nå polene, hoppe umulige basehopp, eller reise ut i verdensrommet hvis han får det som han vil.
Solheim har som mål å bli intet mindre enn verdensledende med indre og ytre reiser med sitt firma www.ingesolheim.com – og det er et mål jeg tror på, for denne mannen oser av trygghet, beslutsomhet og troverdighet. Mannen som nå sitter på huk for å fyre opp bålet, er tvers igjennom ekte og unik. Det kommer flammer på første fystikkforsøk som for å understreke dyktigheten og som for å applaudere. Ja, det er liksom bare helt selvsagt.
Det er noe med den maskuline energien som bobler under den svarte boblejakken, kompetansen og kunnskapen hans som gir seg til kjenne i bitte små bisetninger, tryggheten han gir om seg med, ydmykheten og nysjerrigheten.
Jeg lurer på om det er upassende å spørre om vi kan kline litt før vi begynner. Ja, jeg er forfatter. Det er slik jeg tenker inni hodet mitt når hodet mitt begynner å lage egne fortellinger. Bare et bitte lite kyss på kinnet om så det gjelder, og så kan jeg godt dø her ute i isødet, lykkelig i hans armer. Men før jeg rekker å spørre eller hinte lett påtrengende som Scarlett O´Hara med Rhett Butler i Tatt av Vinden, kommer fotografen min Gro Storteig, også kalt Gina, snikende ut fra intet, kompanjert av et kraftig vindkast som får trærne til å vifte og skutte seg av kulde, noe som bringer meg tilbake til nuet.
Akk, og akkurat nå da, min kjære Gro, som Solheim har fått skikkelig fyr på bålet og det begynte å bli litt hett her ute i ødemarken…
Timing, kjære, timing!
En får ikke mer moro enn den en lager selv, selv på intervju. Jeg fortalte en grisevits… Den var ikke så veldig grisete, men veldig morsom. Og slik sitter vi altså en times tid i minus 10 kalde, og fryser overhodet ikke! Vi er barn av naturen.
Ville urinstinkter og survival of the fittest. -Vel, sier jeg, -da kler vi av oss og tar bilder før det blir mørkt. Jeg regner med at en ekte polarhelt tåler litt bitende, iskald kulde og litt bryting på liv og død ute i isødet… Jeg setter på utfordrerblikket mitt og viker ikke en tomme. Det blikket har jeg øvd på siden 3 klasse, men Inge Solheim bare ler. Han skjønner ikke alvoret. Han har ikke akkurat tatt på seg sin beste boxershort, påpeker han, men han er jo ikke akkurat beskjeden og leker gjerne.
-Det gjør ingen verdens ting, understreker jeg bestemt og forteller at Gro og jeg lever etter mottoene -Fuck beauty, get real, og -Fuck rules, have fun!
-Mye fucking i New Spirit altså, påpeker Solheim med et stort glis rundt de kritthvite tennene og et skøyeraktig glimt i falkeblikket, idet han vrenger av seg jakken og buksene. Nevnte jeg at hvite tenner og et skarpt blikk betyr gode gener? Denne mannen er det lurt å forplante seg med!
Jeg bare nevner det.
-Vel ja, men øhhh…, sier jeg, plutselig lett rødmende, -ordtakene er dessverre det nærmeste vi kommer, ikke sant, Gro? Hun hører ikke etter. Hun tar bilder av Solheim. Klikk, klikk, klikk. Jeg kjenner plutselig det brenne akutt i tærne som etter to små sekunder i et fatalt og ubevoktet øyeblikk, er dekket av hvit, pudderformet og iskald snø.
Jøss, frostskade allerede?
Jeg konstaterer at ingen av tærne er blitt blå og må amputeres, og løfter blikket i triumf, og der står han jaggu meg, my hero. Inge Solheim som samarbeider med Helly Hansen, står der like foran meg strippet for klær og utstyr, i sin hvite, nokså slitte boxershorts. Solheim gliser i ekte New Spirit stil som er ekte, ujålete og ready for some fun!
-Juhuuu, vi løper! Follow me, Mr. Inge!
-Juhuuu, roper jeg og løper av gårde mens jeg kjenner den 6 år gamle, slitte sloggitrusen min bare så vidt henge om hoftene. Han ser det nok han også. At den holder på å skli ned, at sømmene er gått opp i sømmene, at den ikke lenger er svart, men i retning grå, but who cares? Ikke Inge og ikke jeg, og slettens ikke Gro.
Dette er det ville isødet.
Her er det survival of the fittest som gjelder, noe Inge har påpekt, og ikke Sloggi. Survival of the fittest handler forresten ikke om den sterkestes rett, men den som klarer å tilpasse seg. Vi tilpasser oss vi, Inge og jeg, og løper innover og bortover og oppover i den dype snøen, og vi tar litt armhevinger, for det er bra, mener Inge.
You man, me woman!
-Tralalala… Sloggi, sloggiiii….
-Sorry, feil vei. Denne veien Mr. Inge! Juhuuu….
Mann – kvinne! Vi er nakne i vårt rette element. Vi kjenner ikke kulde, vi kjenner bare tilstedeværelse, kicket og barnslig, ekte og boblende glede som blender seg med frykten for å bli døppet skikkelig. Vi løper og vender hurtig om som ville, lekne dyr. Slenger ut en labb, sparker og kaster myk snø på hverandre, myk snø som brer seg om oss som kaldt englestøv. Vi sloss for livet, bryter og bruker muskler, og så…
-Ka farsken, ypper du? Med meg? Med MEG??!! MOOIII?
-Oki, faen ta… -Gir du deg, din… tispe! Roper Inge så hele Dikemark skjelver. Neida, han ropte ikke det. Han knurret lavt som en alfaulv… litt sånn; grrrrr!
-Gir du deg? Spør Inge. Jeg hører det bare så vidt, for hodet mitt er presset 40 cm ned i den kalde snøen og ørene er full av snø. Jeg lukter… gress? Er det vår snart, mon tro?
-Nei, aldri, roper jeg. Aldri! Og så er det på an igjen. Det er urinstinktene som råder, urinstinktene som Inge har pratet en hel del om. Det er disse instinktene som trigger menn til å dra på ekspedisjoner og sette seg selv på prøve. Du er ikke mer Mann enn din siste tur, eller ditt siste basehopp. Nevnte jeg at Inges rekord er et hopp fra 45 meter, ett av verdens laveste?
Ikke det?
Vel, jeg svømte 50 meter crawl på 29,7 sekunder i mine glansdager, og tenker på sekunder og marginer før en deiser i bakken ved den type ekstremhopp. Det neste spørsmål som da umiddelbart melder seg er hvorfor enkelte gjør disse, øh, sprellene.
Inge tror det er fordi gutter i større grad blir oppfostret på en måte som dyrker frem innstinktene om å sette seg selv på prøve. Motivasjonen er kicket å mestre det umulige. Han mener jenter blir oppfostret til å fremdyrke andre egenskaper. -Egenskaper som skal lokke menn med gode urinstinkter rett i fella, tenker jeg da.
Merker du at jeg plutselig er på fornavn med Inge? Vel, etter snøkamper som dette kommer en relativt fort på fornavn. Det er bare slik det er.
-Gir du deg? Spør Inge igjen mens han presser meg ned i snøen for tredje gang. Jeg lurer på om det er lov å bite, men biter meg i det. Her er det kun rå muskelkraft, list, smidighet og litt urisntinkter som skal få råde.
-Gir du deg, bitch!!? Neida, han sa ikke det nå heller. Men det gjorde jeg. Bitch!
-Aldriiiii, roper jeg og spiser mer snø. Og så løfter han meg plutselig opp i de sterke armene sine and I am in heaven. Urmannen og gentelmannen Inge bærer meg lett som en fjær, ja jeg veier sikkert ikke mer enn 62 kilo, tenker jeg lett innsiktsfullt mens helten min holder meg oppe. Han ser meg intenst inn i øynene med falkeblikket sitt, holder det lenge og smiler mens jeg tenker, -åhh, er det nå vi kysse?
-Juhuuuu, det er jo bare glimrende! Polarhelt, eventyrer, filosof OG gentelman!
Tilstedeværelse! Det er nettopp tilstedeværelse det handler om. Vi er fullt og helt, og vi er her nå!
Indre reiser. Tilbake ved bålet henter vi frem pølser og sjokolade, og dveler rundt tanker om livet. Før i tiden var det selve naturopplevelsene som trigget Inge. Det å oppleve naturen – å skue utover. Men nå er det mer hva naturen gjør med folk som motiverer ham til å ta med seg folk ut på ekspedisjoner. Det er endringsprossessen og den indre reisen som er interessant, sier mannen som har vært med i en rekke norske og internasjonale TV produkjsoner både foran kamera som ekspedisjonsleder og bak kamera som sikkerhetsansvarlig. I BBC – serien Blizzard der kappløpet mellom Amundsen og Scott ble rekonstrurert, gikk Inge ned ni kilo da han som frontmann pløyde spor for det norske laget i et hundre år gammelt utstyr. Og da skjønner en jo fort at en 6 år gammel sloggitruse ikke akkurat er noe som setter denne mannen ut av drift!
Inge forklarer at den tre måneder lange ekspedisjonen var som å gå Birkebeineren 60 ganger, og er noe av det røffeste og beste han noen gang har opplevd. En ytre og indre reise med tanke på å hente indre motivasjon og krefter, og overvinne de reelle fysiske hindringene.
Minus 50 krever baller! Polfarer Inge Solheim gjør altså alt, også det umulige, som å bringe krigsskadde soldater 48 mil fra Sibir over det arktiske hav og til Nord polen i temperaturer som kan komme ned i minus 50 grader. Kan noen overleve slikt?
-Man må ha baller! Mot er den viktigste egenskaper for å prøve nye ting. Man må samtidig ha viljen til å endre tankesettet. Dette går på mental adferd, og mental adferd er viktig under ekstreme forhold, mener mannen som holder foredrag i nettopp dette, tankesett, drivkrefter og motivasjon.
-Når folk kommer ut i andre miljøer og omgivelser så gjør det noe med dem. De blir mer mottagelige for nye innspill og endrer tankesett, sier Inge og hiver innpå med sjokolade mens dagslyset sakte med sikkert endrer karakter. Bålet trer tydeligere frem med sitt nærvær, og hakkespetten bak oss gir seg til kjenne med sine hurtige bankelyder.
Sorry jenter. Helten er opptatt. Han har sin vakre Anna, og det var jo… øh, fint…
To do or not to do, that´s the question. Inge mener at uansett hva man jobber med så er det universelle egenskaper og ferdigheter som gjør at man lykkes. Vær og vind er ikke den største utfordringen ute på ekspedisjoner. Hans oppgave som turleder er å gjøre andre gode sammen. Med andre ord hente frem det beste i folk.
Nøkkelord er motivasjon, kommunikasjon og samarbeid. The key word for et godt samarbeid er å anerkjenne hverandres egenskaper.
-På ekspedisjon er anerkjennelse og respekt mellom deltakerne en plikt, og kommunikasjon et viktig verktøy, understreker Inge som er ekspert på å vurdere og håndtere risiko. Det er mange elementer som skal passe sammen for å gjennomføre en vellykket ekspedisjon. Men det er i motgang en lærer, sier han og forklarer hva som må til for å kunne trekke lærdom.
-Man lærer mest av sine egne feil og det kan brukes positivt. Men for å kunne lære av sine feil, må man først tre ut av sin egen komfortsone, tre ut av den trygge indre sirkelen og inn den større sirkelen som ligger utenfor og venter. Inge tegner to sirkler i luften like foran månen som nå har gitt seg til kjenne og som er bortimot full.
-Det er den ytre sirkelen som er spennende å utforske, og det er her du finner dine ukjente egenskaper og talenter. Derfor er det oppdagelsene i den ytre sirkelen jeg finner interessant når jeg tar med meg mennesker ut på ekspedisjoner. En kan forklare det med at å komme seg ut i naturen handler egentlig om å foreta en indre ekspedisjon, gjentar polfarer, eventyrer, gentlemannen, men først og fremst filosofen Inge Solheim.
Og da er vi vel tilbake ved reisens begynnelse. Vi befinner oss nå i den den blå timen, i den fantastiske, mystiske skumringstimen når dagslyset skifter ham og blir til blå silke før det umerkelig stilner mot svart.
Skogen forstummer. Det store, isbelagte vannet ligger nå helt øde. Vinden har stilnet, skiløperne har dratt hjem og bålet gnistrer i en vilter dans. Flaggspetten skifter tre et par ganger for natten, lettere forvirret over vår tilstedeværelse. Det gule lyset fra flammene danser mystisk og forlokkende i Inges ansikt, og jeg sitter der på isbjørnskinnet og bare er tilstede, iaktar, absorberer, lytter og nyter, og undrer meg over denne mannen, mannen med de de gode instinktene, egenskapene og de gode genene – og jeg undrer meg over livet – vår fantastiske indre og ytre reise gjennom det, og alle de spennende møtene og oppdagelsene som endrer og utvikler oss som mennesker.
Jeg lurer på om det er nå jeg bør spørre om et aldri så lite kyss på kinnet, men før jeg rekker å undre ferdig, forsvinner Inge Solheim innover i mørket. Han må dra og hente noen engelskmenn som han skal ta med til Beitostølen, og deretter skal han hjem til sin vakre kone Anna. Anna, you lucky girl! 
To kiss or not to kiss, that´s the question.
På Channel 5. I dag er det premiere på Channel 5`s serie North Pole, Ice Airport. Inge Solheim er medprodusent og deltar selvsagt med sin viten og kunnskap i programmet. Trailer på programmet finner du her. Det er bare å skru på, og la deg rive inn i en helt annen verden.
Well, well, That´s all. Ha en god weekend, folkens. Hilsen Trude Helén Hole